Guide til bekymrede foreldre

Når du er forelder til et barn av den digitale generasjonen – som altså lærte seg å sveipe før de kunne gå, og som har lettere for å forstå buy- og eco-rounds i Counter-Strike enn brøkregningen på skolen, så er det nok lett å bli bekymret over hvor mye tid de bruker foran skjermen. Derfor har vi skrevet en guide til nettopp deg.

Hvis vi kjapt skal si noe i en så sårbar diskusjon som ungenes ve og vel, så er utgangspunktet at det er alltid du, kjære forelder, som har rett. Du kjenner barnet ditt på nært hold, og det gjør ikke ekspertene. Du vet hva barnet ditt trenger, og det gjør ikke ekspertene. Så du har rett. Mitt ydmyke forsøk med denne artikkelen er å si noe om foreldrenes bekymringer og forståelse, som jeg noen ganger ser skyldes at unge mennesker kan ha vansker med å forklare hvorfor dataspill er så spennende og at foreldrene ikke vet hvilke spørsmål som er de rette å stille.

I Danmark er vi en generasjon voksne som har vokst opp med mer fotball enn Fortnite, og derfor kan vi koble leken på gressplenen til vår egen ungdom og verden. Den voksne generasjonen har imidlertid problemer med å koble «dette med Fortnite» til elementer fra vår egen barnlige lek, og så risikerer vi å redusere dataspillet til det vi kan se helt nøkternt: Et barn foran datamaskinen som vekselvis irriterer og gleder seg over noen piksler som farer rundt en halv meter unna i 16:9-format og full HD. Det er heldigvis så mye mer enn det ...

Denne artikkelen har en enkel tilnærming og tar utgangspunkt i hvordan du som forelder kan prøve å unngå noen av konfliktene som ofte oppstår når du prøver å bestemme når datamaskinen skal slås av. Så snart de siste kommaene er på plass, sender vi også ut intervjuer med noen av Danmarks ledende forskere på medieområdet for å høre hvilke deler av dataspillene de er bekymret for – og hvilke de er helt avslappede til.

Skjermtid

Skjermtidsbegrepet er et av mediebildets lettest gjenkjennelige clickbait-innlegg i overskrifter om den digitale generasjonens ve og vel. «Danske barn spiller aller mest!», «To timer om dagen kan ødelegge barnets læring» og spalte opp og spalte ned – noe som gir mening: Skjermtid er nemlig enkelt å forholde seg til og en lett målbar enhet. Hvis vi kunne nøye seg med det begrepet når det gjelder den digitale oppdragelsen, kunne tiden foran skjermens blå gjenskinn styres med en eggklokke og en løftet pekefinger. Dessverre er skjermtid bare et utrolig enkelt målebegrep.

Når vi forholder oss til skjermtiden – altså omfanget/mengden av ungenes tid brukt foran dataspillene – så gjør vi det ut fra en tanke om at vi skal sørge for å begrense den. At skjermen er et nødvendig onde i livet og at jo raskere vi kan få barna ut for å klatre i trær eller leke gjemsel, desto bedre. Men hvorfor forholder det seg da ikke slik for oss selv? Eller datamaskinene som brukes til undervisning i klasserommet? Jeg har, i likhet med mange andre voksne, en jobb som ofte gjør det nødvendig at jeg tilbringer en 10-timers arbeidsdag foran datamaskinen, og når den er over slapper jeg gjerne av med et par episoder på Netflix (eller tre). Når vi voksne etter vår digitale hverdag ikke vil bli anklaget for verken firkantede øyne eller nedsatte kognitive ferdigheter, så pleier vi å påberope oss en retorisk runde med: «Ja, men det er noe annet!» Så fordi det er arbeid (... og litt Netflix), så gjelder ikke skjermskammen.

Ungene fortjener at nøyaktig den samme tvilen kommer dem til gode. Hvis vi voksne kan vite med sikkerhet at det faktisk er forskjell på skjermtid (underforstått at regneark og databaser er hevet over enhver skjermskepsis), så fortjener ungene på samme måte å kunne skille mellom hva som er på skjermen – ikke hvor lenge den er slått på. For det er en forskjell.

Gode spill og dårlige spill

Skjermtid sier veldig (!) lite om kvaliteten på det digitale innholdet som vises. Som ytterpunktene av det innholdsmessige spektret kan vi i den ene enden forestille oss en omgang med ensom 7-er kabal og i den andre enden et slag Counter-Strike med alle vennene fra klassen. 7-er kabal har en markant annerledes kvalitet (sosial, emosjonell og opplevelsesmessig) enn Counter-Strike med vennene, og jeg mener derfor at vi som voksne også godt kan tillate oss å skille mellom hvilken av disse to vi er bekymret for, også etter de første par timene foran skjermen. Tilsvarende er det noen spill som gir gode opplevelser av forskjellig art: Et spill kan være en opplevelse på lik linje med en bok. Et spill kan være en lek med venner på lik linje med gjemsel. Et spill kan være fordypende avslapning på lik linje med akvarellfarger. Et spill kan være mange ting – det kan absolutt også være noe hjernedødt eller et smertefullt cash-grab fra de store spillselskapene. Spill er kultur og medier på lik linje med alt annet. Vi setter jo heller ikke mesterlige The Matrix i samme kategori som hva det nå er Adam Sandlers nyeste filmulykke nå heter.

Men det stiller oss voksne overfor den utfordringen at vi skal forholde oss til hvert enkelt spill. I stedet for bare å stille eggklokken og ved alarmens lyd lose ungene ut i solskinnet eller øsende regnvær med forventningen om at det må de da lære noe av, så bør vi gjøre en innsats for å forstå forskjellen på Apex Legends, Fortnite, Five Nights at Freddies og resten av Steam-biblioteket. Heldigvis (!) trenger vi ikke sette oss ned foran flatskjermen og pløye gjennom det ene virtuelle eventyret etter det andre. Ungdommer er alltid glade for å holde en hel salgstale for hvorfor nettopp dette spillet er fantastisk. Hvis du derimot er forelder til en tenåring med et språk som er redusert til pubertale grynt, latter og sarkastiske grimaser, så er 30 sekunder på YouTube ofte nok til å få et inntrykk av hva slags spill det er.

Glade barn og glade nerder

Selv om det er lettere å måle skjermtid, er det en veldig dårlig måleenhet for det vi egentlig er opptatt av: barnas trivsel. Vi bør være bekymret hvis vi ser på et barn eller en ungdom som ikke er glad. Spill må gjerne gjøre oss lei seg (This War Of Mine, jeg ser på deg ...), men hvis vi sitter foran datamaskinen fordi vi er lei oss for noe på skolen, ungdomsklubben eller familielivet, så er det noe galt. Ikke med spillet i seg selv – men med årsaken til at vi sitter der.

Når vi som voksne ser på ungene foran skjermen og bare ser et barn i LCD-skjermens blå gjenskinn med hodetelefonene trukket godt nedover ørene og alle sanser rettet bort fra familielivet, leksene og oppvasken de egentlig hadde lovet å ta, og vi ikke ser noe annet, så går vi glipp av den berømte skogen bak trærne. For ungene ser mye mer enn bare skjermen! De ser eventyr, universer med fabeldyr og fortellinger om at det gode beseirer det onde, eller at prinsessen faktisk selv kunne beseire dragen. Hodetelefonene er ikke fylt med støy, men med venners jubel, spilledernes strategier eller soundtracket fra nye eventyr. Dataspill er ikke bare dataspill – de skal dømmes, kritiseres og utfordres, men alt sammen under forutsetning av at de kan gi oss opplevelser og eventyr både alene og sammen med venner. Derfor skal vi aldri bare redusere all skjermtid ved å skjære alt over én kam. Det er like mye bra som dårlig, og vi skylder ungene å oppdra dem til kritiske digitale forbrukere og ditto gamere. Verden trenger mer Dark Souls, Resident Evil og Hades, og mye mindre 7-er kabal.